Vi fikk en pakke i posten. En huske. Ikke en sånn vanlig huske. Denne husken lovet helt spesielle opplevelser i stillinger som normalt kun er forbeholdt spesielt øvede. Denne husken blir kalt kjærlighetshuske.
Vel, forhåpningene var blandet med litt skepsis. Reklamen lover alltid litt for mye. Pakken ble åpnet med gryende iver. Vi fant solide remmer, en tung fjær og en svær krok.
Denne kroken representerte en utfordring. Hvor fester man en slik krok? Den bør jo festes ordentlig så ikke husken, vi og lysten faller i gulvet med et brak akkurat når bevegelsene blir mest ivrige.
Vi har diskutert mulige åsteder for kroken i mer enn et år. Og flere alternativer har blitt vurdert. Stedet må være tilgjengelig, men skjermet for innsyn. Kroken bør heller ikke vekke oppmerksom når familie og venner kommer på besøk. Litt hemmeligheter må man jo få ha. Vi har lest om noen som vanligvis har en blomst hengende i kroken. Men vi har ikke lyst til å ha en blomst hengende midt i rommet.
Uansett, valget falt til slutt på et noenlunde passende sted. En lampe ble fjernet. Og kroken skrudd opp. Min mann var litt bekymret. Hadde vi truffet en takbjelke? Vi banket og lyttet og ble ikke kloke. Det var bare en ting å gjøre. Vi måtte opp på kryploftet og undersøke. Loddet falt på meg. Jeg skulle opp, se hvor krokspissen stakk opp og guide til et mer passende sted.
Som sagt, så igangsatt. Med eventyrlyst klatret jeg opp stigen til kryploftet. Lysten sank drastisk da jeg oppdaget alle bjelkene som gikk på kryss og tvers oppe på kryploftet. Jeg sonderte terrenget nøye med en lommelykt. Jeg visste at jeg ikke måtte legge vekt på glavaen mellom de vanrette takbjelkene i gulvet. Da ville jeg rase tvers gjennom både glava og takplater, etterlate et svært oppsiktsvekkende hull og skaffe meg både blåmerker og det som verre var. Skråbjelkene etterlatte meg lite bevegelsesfrihet. Taket var for lavt til at jeg kunne stå oppreist og får å bevege meg måtte jeg bøye meg under skråbjelker som var lavere enn 50 cm høye.
En real utfordring.
Jeg planla en løype som burde føre meg i retning kroken. Og med en smidighet som må ha vært spesielt motivert, og en mann som banket under meg for å guide meg til rett plass, klarte jeg omsider å plassere meg rett over kroken. Der ble jeg sittende på huk med et ben på hver sin vanrette bjelke, glava under og tak rett over. Det var rett og slett tungt. Forferdelig tungt. Jeg er ikke bygd for å forsere kryploft!
I mørket klarte jeg å føle meg fram til krokspissen. Den hadde bommet på takbjelkene med noen få millimeter.
Etter å studert omgivelsene nøye og lenge, blitt svært støl i leggene og fylt meg selv med masse deilig glava, bar turen tilbake til stigen og ned til en lysten mann med en huske som nå var hengt opp på mer forsvarlig vis. Og det var da jeg skjønte at utfordringene egentlig bare var begynt.
av 174 lesere
